En far som hadde fått sønnen sin innlagt i psykiatrien for første gang sa til meg: ”Hadde min sønn blitt fengslet i 21 dager så hadde vi i det minste fått besøke ham”, sier Kari Nesfossen, som er norges eneste pasientombud for psykiatri.
Jeg blir ofte skuffet over måten pårørende blir møtt på. At en av de nærmeste blir syk og innlagt på en psykiatrisk institusjon, er en dramatisk situasjon i seg selv! Når helsepersonellet viser til taushetsplikten, er det en stor tilleggsbelastning.
Hun tror at mange i behandlingsapparatet er usikre i møte med pårørende og derfor er det lettere og viser til taushetsplikten.
Man skal ikke gå på akkord med taushetsplikten, men det går an å etablere kontakt med pårørende uten at de får informasjon som strider mot det den syke ønsker.
Helsepersonell burde oftere spørre pasienten om lov til å fortelle pårørende om pasientens situasjon, for det ville vært til hjelp for både pasient, pårørende og behandlingsapparatet.
Det er uforståelig at ikke behandlings apparatet vil ha mest mulig informasjon om pasienten, for der er de pårørende en resurs som må brukes oftere.
Det viktigste er at pasienten blir hørt og får fram sitt anliggende. Nesfossen mener dette er spesielt vanskelig for psykiatriske pasienter.
Vi må bruke andre arbeidsmetoder når man jobber med psykiatriske pasienter enn somatiske. Tilstedeværelse og tilgjengelighet er viktigere. Det nytter ikke å sitte på kontoret å vente på sakene.
De fleste pasienter som jeg er i kontakt med, føler seg i en akutt og vanskelig situasjon og har ikke kapasitet til å skrive lange brev og kontakte de rette instansene.
Psykiatrien er en tung skute å snu. Det er ikke nok kommunale tilbud alle steder for det er lettere å bygge ned enn å bygge opp.
En annen frustrasjon er det voksende antallet unge sinnslidende med rusproblemer. Her får pårørende store belastninger for behandlingssystemet er ikke godt nok rustet til å ta vare på denne gruppen.
Ordningen med pasientombud skulle være en prøveordning i to år i Hordaland, men tilbakemeldingene fra brukere og institusjoner var så entydig positive at nå er ordningen blitt permanent.
Karsten
fredag 1. oktober 2010
De pårørende..
Jeg har vært veldig heldig. Ikke bare fordi jeg har en fantastisk familie og gode venner, men også fordi jeg har fått møte og bli kjent med noen helt spesielle mennesker i de senere årene, nemlig de pårørende. Å ha familie og venner er det som betyr mest, viser flere undersøkelser som har blitt gjort, og det kommer langt foran både rikdom og berømmelse. En venn av meg fra London sa til meg en gang at har du mer en to venner, er du en meget rik mann. Jeg tenkte ikke så mye på det den gangen at rikdom kan være noe helt annet enn den rikdommen mange drømmer om. Vi blir igjen minnet om at de beste tingene her i livet er gratis.
Vi i LPP har i løpet av de siste par år prøv å få i gang samtalegrupper for de pårørende. Dette har Helge Jørn skrevet fyldig rapport om, men jeg vil bare dele noen tanker med dere i etterkant av dette.
De pårørende har delt sine erfaringer og opplevelser med hverandre på en måte som gir innsikt og lettelse over at du er ikke alene. Pårørende som må forholde seg til alvorlige diagnoser hos en av sine kjære vil naturlig nok preges av maktesløshet, fortvilelse og sorg, og det er mange som blir isolert og mister nære bånd til både arbeid og de nærmeste.
Ett av de viktigste ordene i hverdagen som pårørende er: Egenomsorg!
Som pårørende var det å sette grenser for hvor mye ansvar jeg skulle ta, det første skritt på vegen mot en bedre hverdag. I begynnelsen var det veldig vanskelig å innrømme at jeg har rett til å ha det bra. Jeg har rett til å more meg og rett til å ikke ha dårlig samvittighet.
Det er også viktig å lære seg å ta imot hjelp fra venner og slektninger viss de tilbyr seg.
Ikke vær snill og si at det går så greit! Ta imot og nyt det. Det er ikke nødvendig å beskytte omgivelsene.
I de senere årene har psykiatrien satset mye på å kjempe mot gamle fordommer som sitter i veggene. Selv har jeg som pårørende merket stor forandring i møtet med personalet. Det inngir trygghet og tenner nytt håp for fremtiden. Nye ideer prøves og gamle sannheter granskes med kritisk blikk av et kreativt og omsorgsfullt personale.
Noen av de sterkeste møtene jeg har hatt, er med pårørende hvor en av deres nærmeste eller et barn har valgt å ikke leve lengre. Det er et av de største tap et menneske kan oppleve. De mister ikke bare barnet, men også vennene, den daglige omsorgen, og fremtiden de skulle dele sammen.
- Å oppleve å miste et barn vil for alltid prege mor og fars liv. Et slikt sår gror aldri helt slik at en aldri kjenner smerte over det som hendte, men sorgen vil endre karakter slik at det blir mulig å leve med den. De etterlatte selv ønsker ikke å glemme den som er død, men å bevare minnene. Målet er ikke ”å komme over det”, men de fleste foreldre ønsker på ulike vis å ”ta med den døde” videre i livet på en positiv måte. Noen velger å markere fødselsdager eller den dagen ved kommende døde. Derfor er det viktig at også omgivelsene ikke glemmer den døde, og tør å snakke om og minnes det døde barnet sammen med de etterlatte.
De aller fleste får mye tilbud om hjelp i løpet av de første dagene etter hendelsen, når alt fortsatt er kaos – og de får beskjed om bare å ta kontakt dersom de vil ha hjelp. Dersom vedkommende avslår tilbud om støtte kan du si at du tar kontakt igjen i uken etter for å høre om det er noe du kan bidra med. Når sjokket legger seg, opplever mange å stå veldig alene, samtidig som de ofte mangler energi til å ta kontakt mot nettverket. Da er det særdeles viktig å huske på at det er du, som en nær venn eller familie, som er den sterke. Det er du som har krefter til å ta initiativ, til ikke å gi deg, men være på tilbudssiden. Det er selvfølgelig viktig at du respekterer de etterlattes ønsker.
De etterlatte og nettverket forteller om to fellesnevnere for måter å samhandle på; Vise åpenhet og å tørre å bli avvist. I nettverket sier de ofte: ”Jeg visste ikke hva jeg skulle si.” Da kan en kanskje våge å sette ord på at en føler seg litt hjelpeløs, og ikke helt vet hva en skal si. Mange blir engstelige for å ”rippe opp” i sorgen. Da er det viktig at nettverket rundt husker på at de etterlatte har denne sorgen med seg hver bidige dag resten av livet. De etterlatte sier at det går ikke an å rippe opp i et sår som er åpent. En kan også bare gi en klem, eller være sammen i stillhet. Det er ikke alltid ord er nødvendig. Noen velger å sende et brev, sende et dikt, komme med middag på døren, passe søsken til den avdøde, ta de sørgende med på tur, eller bare være sammen. Alle disse tingene er viktig støtte.
Når en av de nærmeste eller barn blir innlagt er mange ganger taushetsplikten en tilleggsbelastning for de pårørende. Jeg tror at mange i behandlingsapparatet er usikre i møte med pårørende og derfor er det lettere og viser til taushetsplikten.
En far som hadde fått sønnen sin innlagt i psykiatrien for første gang sa: ”Hadde min sønn blitt fengslet i 21 dager så hadde vi i det minste fått besøke ham”.
Man skal ikke gå på akkord med taushetsplikten, men det går an å etablere kontakt med pårørende uten at de får informasjon som strider mot det den syke ønsker.
For foreldre av syke barn kan det være en dramatisk opplevelse å bli ekskludert fra retten til å være omsorgsperson. Ved kriser i familien og skilsmisser har helsepersonellet et stort ansvar så ikke den ene foreldrene blir ekskludert til fordel for den andre ved bruk av taushetsplikten.
At en av de nærmeste blir syk og innlagt på en psykiatrisk institusjon, er en nok dramatisk situasjon i seg selv!
Møtet med pårørende som har mistet en av sine kjære er en konfrontasjon med døden. Dette kan for mange få frem skremmende tanker om muligheten for at en selv kan oppleve tap. Vi blir også minnet om vår egen dødelighet, noe de fleste av oss er flinke til å gjemme langt bak i bevisstheten. Hvis en må skjerme seg mot en vesentlig del av virkeligheten, fører det samtidig til at en blir mindre levende.
"Meget liv spildes ved at gå i en stor bue udenom døden, eller med forsøg på at få fugle til at flyve baglængs," sier den danske dikteren Benny Andersen i en verselinje.
Karsten.
Vi i LPP har i løpet av de siste par år prøv å få i gang samtalegrupper for de pårørende. Dette har Helge Jørn skrevet fyldig rapport om, men jeg vil bare dele noen tanker med dere i etterkant av dette.
De pårørende har delt sine erfaringer og opplevelser med hverandre på en måte som gir innsikt og lettelse over at du er ikke alene. Pårørende som må forholde seg til alvorlige diagnoser hos en av sine kjære vil naturlig nok preges av maktesløshet, fortvilelse og sorg, og det er mange som blir isolert og mister nære bånd til både arbeid og de nærmeste.
Ett av de viktigste ordene i hverdagen som pårørende er: Egenomsorg!
Som pårørende var det å sette grenser for hvor mye ansvar jeg skulle ta, det første skritt på vegen mot en bedre hverdag. I begynnelsen var det veldig vanskelig å innrømme at jeg har rett til å ha det bra. Jeg har rett til å more meg og rett til å ikke ha dårlig samvittighet.
Det er også viktig å lære seg å ta imot hjelp fra venner og slektninger viss de tilbyr seg.
Ikke vær snill og si at det går så greit! Ta imot og nyt det. Det er ikke nødvendig å beskytte omgivelsene.
I de senere årene har psykiatrien satset mye på å kjempe mot gamle fordommer som sitter i veggene. Selv har jeg som pårørende merket stor forandring i møtet med personalet. Det inngir trygghet og tenner nytt håp for fremtiden. Nye ideer prøves og gamle sannheter granskes med kritisk blikk av et kreativt og omsorgsfullt personale.
Noen av de sterkeste møtene jeg har hatt, er med pårørende hvor en av deres nærmeste eller et barn har valgt å ikke leve lengre. Det er et av de største tap et menneske kan oppleve. De mister ikke bare barnet, men også vennene, den daglige omsorgen, og fremtiden de skulle dele sammen.
- Å oppleve å miste et barn vil for alltid prege mor og fars liv. Et slikt sår gror aldri helt slik at en aldri kjenner smerte over det som hendte, men sorgen vil endre karakter slik at det blir mulig å leve med den. De etterlatte selv ønsker ikke å glemme den som er død, men å bevare minnene. Målet er ikke ”å komme over det”, men de fleste foreldre ønsker på ulike vis å ”ta med den døde” videre i livet på en positiv måte. Noen velger å markere fødselsdager eller den dagen ved kommende døde. Derfor er det viktig at også omgivelsene ikke glemmer den døde, og tør å snakke om og minnes det døde barnet sammen med de etterlatte.
De aller fleste får mye tilbud om hjelp i løpet av de første dagene etter hendelsen, når alt fortsatt er kaos – og de får beskjed om bare å ta kontakt dersom de vil ha hjelp. Dersom vedkommende avslår tilbud om støtte kan du si at du tar kontakt igjen i uken etter for å høre om det er noe du kan bidra med. Når sjokket legger seg, opplever mange å stå veldig alene, samtidig som de ofte mangler energi til å ta kontakt mot nettverket. Da er det særdeles viktig å huske på at det er du, som en nær venn eller familie, som er den sterke. Det er du som har krefter til å ta initiativ, til ikke å gi deg, men være på tilbudssiden. Det er selvfølgelig viktig at du respekterer de etterlattes ønsker.
De etterlatte og nettverket forteller om to fellesnevnere for måter å samhandle på; Vise åpenhet og å tørre å bli avvist. I nettverket sier de ofte: ”Jeg visste ikke hva jeg skulle si.” Da kan en kanskje våge å sette ord på at en føler seg litt hjelpeløs, og ikke helt vet hva en skal si. Mange blir engstelige for å ”rippe opp” i sorgen. Da er det viktig at nettverket rundt husker på at de etterlatte har denne sorgen med seg hver bidige dag resten av livet. De etterlatte sier at det går ikke an å rippe opp i et sår som er åpent. En kan også bare gi en klem, eller være sammen i stillhet. Det er ikke alltid ord er nødvendig. Noen velger å sende et brev, sende et dikt, komme med middag på døren, passe søsken til den avdøde, ta de sørgende med på tur, eller bare være sammen. Alle disse tingene er viktig støtte.
Når en av de nærmeste eller barn blir innlagt er mange ganger taushetsplikten en tilleggsbelastning for de pårørende. Jeg tror at mange i behandlingsapparatet er usikre i møte med pårørende og derfor er det lettere og viser til taushetsplikten.
En far som hadde fått sønnen sin innlagt i psykiatrien for første gang sa: ”Hadde min sønn blitt fengslet i 21 dager så hadde vi i det minste fått besøke ham”.
Man skal ikke gå på akkord med taushetsplikten, men det går an å etablere kontakt med pårørende uten at de får informasjon som strider mot det den syke ønsker.
For foreldre av syke barn kan det være en dramatisk opplevelse å bli ekskludert fra retten til å være omsorgsperson. Ved kriser i familien og skilsmisser har helsepersonellet et stort ansvar så ikke den ene foreldrene blir ekskludert til fordel for den andre ved bruk av taushetsplikten.
At en av de nærmeste blir syk og innlagt på en psykiatrisk institusjon, er en nok dramatisk situasjon i seg selv!
Møtet med pårørende som har mistet en av sine kjære er en konfrontasjon med døden. Dette kan for mange få frem skremmende tanker om muligheten for at en selv kan oppleve tap. Vi blir også minnet om vår egen dødelighet, noe de fleste av oss er flinke til å gjemme langt bak i bevisstheten. Hvis en må skjerme seg mot en vesentlig del av virkeligheten, fører det samtidig til at en blir mindre levende.
"Meget liv spildes ved at gå i en stor bue udenom døden, eller med forsøg på at få fugle til at flyve baglængs," sier den danske dikteren Benny Andersen i en verselinje.
Karsten.
Einar.
EINAR.
Han var ikke som alle de andre. Han gråt vel da han blei født som de fleste gjorde, men det var det eneste. Noen skolegang fikk han aldri, selv om foreldrene tok seg av ham som best de kunne.
Han arvet de gamle klærne og spiste alltid etter de andre. I lange stunder han satt stille på vedkassa ved ovnen, og rugget frem og tilbake mens han mumlet uforståelig for seg selv.
På tyvetallet var alle som ikke bidro en belastning for familien. Det eneste han kunne var å hogge ved. Det likte han kleint. Da måtte vi holde oss langt unna. Som unger flest var vi frempå og slang med leppa, og da kom han etter oss med heva øks og brølte så vi for til alle kanter som skremte høns. I dag kalles det vel for ”kick” det vi fikk utav det.
Vi blei bare vettskremte.
Selle tok seg av Einar da foreldrene døde. Hun var en bitteliten gammel dame med tusen smil i ansiktet som luktet ingefær og nellik og elsket unger. Hun hadde ingen selv og det var synd. Hun var en fantastisk eventyrforteller. Ingen kunne skremme vettet av oss med historier slik som henne.
På gården de bodde trengtes det både nytt fjøs og nytt hus. Gammelhuset hadde en gang i verden vært gult, og var blitt både skakt og segen. Taket var lappet med bølgeblikk, men resten var torv. Vinduene var enkle, og isolasjonen null så valget var enkelt. Det blei nytt hus, og gammelhuset blei fjøs. Selle og Einar på to soverom, kjøkken og bislag i den ene enden, og fem sauer og sytten høner i den andre.
Resten av familien flyttet inn i nyhuset.
I seine nattetimer satt vi storøyd og lyttet mens hun la ut om vonde vetter og alskens utysker hun hadde hørt om, mens vi slurpet i oss råsterk kaffe med melk og knasket brunsukker. Det svake lyset fra ovnen og den gamle parafinlampa over bordet gav ei helt spesiell stemning. Vi satt stive og lyttet mens vi tenkte på hjemvegen som var uendelig mørk og lang. Det var før strømmen kom, så gatelys hadde vi aldri hørt om.
Einar romsterte på loftet og telte pengene sine. Eller telle kunne han ikke. Bare til fem. Han lot de gli mellom fingrene og smilte lykkelig og humret. Det var bare 1-2 og 5 øringer han likte, papirpenger var null verdt. Han hadde flere store blikkbokser fulle av penger. Det var kilovis.
Selle hadde vært hushjelp sørpå i sin ungdom. Hvor fikk jeg aldri greie på, men hun hadde masse å fortelle.
Noe var vel røverhistorier, men vi slukte det rått. Hun hadde servert Amundsen fortalte hun. Eller var det Nansen. Han hadde i allfall en veldig stor nese! Hun hørte han fortelle om alskens farer og skruis, mens han stappet pipa og konverserte med damene.
Vi fleipet med at han var kjekk å se på for henne, men da himlet hun forskrekket med øynene, slo seg på lårene og bedyret at hun var jomfru, mens den tynne kroppen ristet av innestengt latter.
Selle var godheten selv. Hun var aldri sint på Einar, selv når han gjorde på seg. Og det hendte ofte. Han var vel lat på sin ekstreme måte. Det var vel derfor han gjorde det. Ikke godt å si. En gang Selle måtte på sykehuset var problemet borte. Da hun kom hjem var det pån`n igjen.
Einar blei ofte ertet. Å gå på butikken var ikke lett i en lita bygd. Noen ganger var det en slags spissrotgang for ham. Særlig for en analfabet når de ville han skulle lese det som sto på lappen. Da pustet han tungt og rugget frem og til bake med armene i kryss over brystet som om det gjorde vondt i hjertet. Det var vel det det gjorde. Så kom tårene.
Det var vel erting som var årsaken til at han rente kniven i sønnen til nevøen sin.
Det blei med et kutt i sida og noen tårer. Det kunne lett ha gått verre.
Einar hadde det verre. Han skjønte hva han hadde gjort. De gikk manngard etter han og fant han utpå natta. Han lå og ulte vettskremt inne i småskogen, tilgriset av oppkast og avføring.
Han var totalt utmattet. De måtte nesten bære han hjem. Til Selle. Hun vasket, stelte og matet han og fikk han i seng og gav han den beste medisinen han kunne få. Omsorg og kjærlighet.
Mange i bygda ville sende han vekk, og noen ville gi han en lærepenge. Men Selle satte ned foten. Og slik blei det.
Einar blei begravet en skrinn høstdag med lav sol og vinter i lufta. Den eneste som gråt var Selle. Jeg husker hun gråt lenge.
Hva presten sa husker jeg ikke.
Karsten.
Han var ikke som alle de andre. Han gråt vel da han blei født som de fleste gjorde, men det var det eneste. Noen skolegang fikk han aldri, selv om foreldrene tok seg av ham som best de kunne.
Han arvet de gamle klærne og spiste alltid etter de andre. I lange stunder han satt stille på vedkassa ved ovnen, og rugget frem og tilbake mens han mumlet uforståelig for seg selv.
På tyvetallet var alle som ikke bidro en belastning for familien. Det eneste han kunne var å hogge ved. Det likte han kleint. Da måtte vi holde oss langt unna. Som unger flest var vi frempå og slang med leppa, og da kom han etter oss med heva øks og brølte så vi for til alle kanter som skremte høns. I dag kalles det vel for ”kick” det vi fikk utav det.
Vi blei bare vettskremte.
Selle tok seg av Einar da foreldrene døde. Hun var en bitteliten gammel dame med tusen smil i ansiktet som luktet ingefær og nellik og elsket unger. Hun hadde ingen selv og det var synd. Hun var en fantastisk eventyrforteller. Ingen kunne skremme vettet av oss med historier slik som henne.
På gården de bodde trengtes det både nytt fjøs og nytt hus. Gammelhuset hadde en gang i verden vært gult, og var blitt både skakt og segen. Taket var lappet med bølgeblikk, men resten var torv. Vinduene var enkle, og isolasjonen null så valget var enkelt. Det blei nytt hus, og gammelhuset blei fjøs. Selle og Einar på to soverom, kjøkken og bislag i den ene enden, og fem sauer og sytten høner i den andre.
Resten av familien flyttet inn i nyhuset.
I seine nattetimer satt vi storøyd og lyttet mens hun la ut om vonde vetter og alskens utysker hun hadde hørt om, mens vi slurpet i oss råsterk kaffe med melk og knasket brunsukker. Det svake lyset fra ovnen og den gamle parafinlampa over bordet gav ei helt spesiell stemning. Vi satt stive og lyttet mens vi tenkte på hjemvegen som var uendelig mørk og lang. Det var før strømmen kom, så gatelys hadde vi aldri hørt om.
Einar romsterte på loftet og telte pengene sine. Eller telle kunne han ikke. Bare til fem. Han lot de gli mellom fingrene og smilte lykkelig og humret. Det var bare 1-2 og 5 øringer han likte, papirpenger var null verdt. Han hadde flere store blikkbokser fulle av penger. Det var kilovis.
Selle hadde vært hushjelp sørpå i sin ungdom. Hvor fikk jeg aldri greie på, men hun hadde masse å fortelle.
Noe var vel røverhistorier, men vi slukte det rått. Hun hadde servert Amundsen fortalte hun. Eller var det Nansen. Han hadde i allfall en veldig stor nese! Hun hørte han fortelle om alskens farer og skruis, mens han stappet pipa og konverserte med damene.
Vi fleipet med at han var kjekk å se på for henne, men da himlet hun forskrekket med øynene, slo seg på lårene og bedyret at hun var jomfru, mens den tynne kroppen ristet av innestengt latter.
Selle var godheten selv. Hun var aldri sint på Einar, selv når han gjorde på seg. Og det hendte ofte. Han var vel lat på sin ekstreme måte. Det var vel derfor han gjorde det. Ikke godt å si. En gang Selle måtte på sykehuset var problemet borte. Da hun kom hjem var det pån`n igjen.
Einar blei ofte ertet. Å gå på butikken var ikke lett i en lita bygd. Noen ganger var det en slags spissrotgang for ham. Særlig for en analfabet når de ville han skulle lese det som sto på lappen. Da pustet han tungt og rugget frem og til bake med armene i kryss over brystet som om det gjorde vondt i hjertet. Det var vel det det gjorde. Så kom tårene.
Det var vel erting som var årsaken til at han rente kniven i sønnen til nevøen sin.
Det blei med et kutt i sida og noen tårer. Det kunne lett ha gått verre.
Einar hadde det verre. Han skjønte hva han hadde gjort. De gikk manngard etter han og fant han utpå natta. Han lå og ulte vettskremt inne i småskogen, tilgriset av oppkast og avføring.
Han var totalt utmattet. De måtte nesten bære han hjem. Til Selle. Hun vasket, stelte og matet han og fikk han i seng og gav han den beste medisinen han kunne få. Omsorg og kjærlighet.
Mange i bygda ville sende han vekk, og noen ville gi han en lærepenge. Men Selle satte ned foten. Og slik blei det.
Einar blei begravet en skrinn høstdag med lav sol og vinter i lufta. Den eneste som gråt var Selle. Jeg husker hun gråt lenge.
Hva presten sa husker jeg ikke.
Karsten.
torsdag 5. november 2009
Normalitet og moralisering.
Per Fugelli er et menneske med ordet i sin makt og som brenner for et mer menneskelig samfunn. Han er en av de få som taler makta midt imot!
Politikere har en tendens til å legge sine lynvisitter til valgkamper og valgmøter. På den måten får de kun blitzglimt av menneskes liv og hverdag slik som mediefolk har for vane.
Legens profesjon er å komme nærmere mennesker enn de fleste gjør i sitt arbeid. Spesielt gjelder det allmennpraktikeren som er så nær menneskets livssituasjon.
Fugelli sier; ”Vi liker det ikke, men uansett hvordan vi snur det, så er vårt moderne eller postmoderne samfunn sykdomsfremkallende.
Når de rådende maktstrukturer fordeler utdannelse, arbeid, bomiljø, levekår, trygghet eller frykt, verdighet eller ydmykelse, da er politikerne med på å skape betingelsene for helse og sykdom!
De senere års sterke livsstilsmas, pekefingermentalitet, det at du er din egen helses smed er det sosialmedisinen prøver å danne en motvekt mot!”
Han taler de underprivilegertes sak, og er en skarp kritiker der tidsånden, menneskesynet og glansbildesamfunnet skal være perfekt. Dansen rundt gullkalven er det som truer folkehelsa mest. Målestokken er: Å vinne i konkurranseøkonomien!
”Likeledes ser en at innvandrerungdom får en melding fra samfunnet som er: Uønsket, mindre verdt, farlig! De har jo også en religion som vi har ett meningsløst fiendebilde av.
De grunnleggende betingelsene for unge mennesker er: Trygghet - bli sett og verdsatt – frihet til å virkeliggjøre seg selv!” påstår han.
”Hvilke muligheter gir vi en innvandrerungdom i vårt samfunn; må en spørre seg selv!
Sosialpsykiatrien er så å si død. Gjennom ett svært antall konsultasjoner og innleggelser lagrer psykiatrien en enorm innsikt. Det burde være en forbannet plikt å gå tilbake til samfunnet med denne kunnskapen om hva det er som herjer med menneskenes helse!
Sosialmedisinen og sosialpsykiatrien burde gå hånd i hånd. Ett av de viktigste sosialmedisinske oppskriftene er; Få et ærligere samfunn. Hvis vi sluttet å bløffe hverandre, lot maskene falle, ville vi få mindre psykisk sykdom”; er hans råd.
”Vi må arbeide en annen målestokk enn dagens. Det vet den som på nært hold har hatt å gjøre med langtids psykiatriske pasienter å gjøre! Er det noen som fortjener merkelappen sterke personer så er det de! De tåler ti tonn faenskap, fordommer, selvforakt, men likevel holder de ut! Har samfunnets helter, virkelige helter, så er det de!”
Myndighetene i dag motarbeider grunnlagsbetingelsene for en god psykisk helse. De går inn for ett hardt konkurransesamfunn der alt skal måles i økonomisk lykke og i skolen legges det opp til ett sorteringssamfunn som vil skape flere tapere.
Ordet normal kommer fra det latinske ordet normalis og betyr rett vinkel. I andre ordbøker står det, forskriftsmessig, gjennomsnittlig, naturlig og viser at normalitetsbegrepet konstrueres av byggesteiner fra mange fag, som religion, psykologi, statistikk og biologi.
Delingen av normalt og avvikende er verdiladet. Frykt for annerledeshet og forakt for svakhet virker inn på vår bruk av stemplene normal/unormal. Sorteringen blir også gjort i henhold til effektivitet, produktivitet og lønnsomhet.
Vi lengter etter likhetens trygghet, og foretrekker det gjengse, middelverdien som barne-TV i NRK, bestemor og verdikomisjonen har bestemt. Uteliggere, fremmedlegemer, uorden gjør oss redde, mens det normale gir sjelefred og politisk fred!
Filosofen Jon Hellesnes sier:” Forestillinga om at det som er normalt er også er rett, pressar seg på med suggererande kraft”.
”Å stille diagnoser i psykiatrien er noe av det mest krevende et fag menneske kan gjøre. Det er å forenkle mennesket og blande fag, politikk og moral. Men jeg er også en stor beundrer av
psykiatrien, og synes det er modig å gå inn i den og prøve å gjøre godt for menneskene.
Den høyeste verdi for menneskene fremover kommer til å bli: Å få være seg selv.
Psykiatrien og den farmasøytiske industrien kan fort bli nyttige idioter i kapitalismens uniformeringsprosjekt. Klimaet nå er at den enkelte krever større rett til å være seg selv.
Kanskje den nye solidariteten vil være felles kamp for individuell frihet, mot klassifikasjon etter etnisitet, religion, seksualitet, nyttegrad eller kropp og sjel!”
Karsten.
Politikere har en tendens til å legge sine lynvisitter til valgkamper og valgmøter. På den måten får de kun blitzglimt av menneskes liv og hverdag slik som mediefolk har for vane.
Legens profesjon er å komme nærmere mennesker enn de fleste gjør i sitt arbeid. Spesielt gjelder det allmennpraktikeren som er så nær menneskets livssituasjon.
Fugelli sier; ”Vi liker det ikke, men uansett hvordan vi snur det, så er vårt moderne eller postmoderne samfunn sykdomsfremkallende.
Når de rådende maktstrukturer fordeler utdannelse, arbeid, bomiljø, levekår, trygghet eller frykt, verdighet eller ydmykelse, da er politikerne med på å skape betingelsene for helse og sykdom!
De senere års sterke livsstilsmas, pekefingermentalitet, det at du er din egen helses smed er det sosialmedisinen prøver å danne en motvekt mot!”
Han taler de underprivilegertes sak, og er en skarp kritiker der tidsånden, menneskesynet og glansbildesamfunnet skal være perfekt. Dansen rundt gullkalven er det som truer folkehelsa mest. Målestokken er: Å vinne i konkurranseøkonomien!
”Likeledes ser en at innvandrerungdom får en melding fra samfunnet som er: Uønsket, mindre verdt, farlig! De har jo også en religion som vi har ett meningsløst fiendebilde av.
De grunnleggende betingelsene for unge mennesker er: Trygghet - bli sett og verdsatt – frihet til å virkeliggjøre seg selv!” påstår han.
”Hvilke muligheter gir vi en innvandrerungdom i vårt samfunn; må en spørre seg selv!
Sosialpsykiatrien er så å si død. Gjennom ett svært antall konsultasjoner og innleggelser lagrer psykiatrien en enorm innsikt. Det burde være en forbannet plikt å gå tilbake til samfunnet med denne kunnskapen om hva det er som herjer med menneskenes helse!
Sosialmedisinen og sosialpsykiatrien burde gå hånd i hånd. Ett av de viktigste sosialmedisinske oppskriftene er; Få et ærligere samfunn. Hvis vi sluttet å bløffe hverandre, lot maskene falle, ville vi få mindre psykisk sykdom”; er hans råd.
”Vi må arbeide en annen målestokk enn dagens. Det vet den som på nært hold har hatt å gjøre med langtids psykiatriske pasienter å gjøre! Er det noen som fortjener merkelappen sterke personer så er det de! De tåler ti tonn faenskap, fordommer, selvforakt, men likevel holder de ut! Har samfunnets helter, virkelige helter, så er det de!”
Myndighetene i dag motarbeider grunnlagsbetingelsene for en god psykisk helse. De går inn for ett hardt konkurransesamfunn der alt skal måles i økonomisk lykke og i skolen legges det opp til ett sorteringssamfunn som vil skape flere tapere.
Ordet normal kommer fra det latinske ordet normalis og betyr rett vinkel. I andre ordbøker står det, forskriftsmessig, gjennomsnittlig, naturlig og viser at normalitetsbegrepet konstrueres av byggesteiner fra mange fag, som religion, psykologi, statistikk og biologi.
Delingen av normalt og avvikende er verdiladet. Frykt for annerledeshet og forakt for svakhet virker inn på vår bruk av stemplene normal/unormal. Sorteringen blir også gjort i henhold til effektivitet, produktivitet og lønnsomhet.
Vi lengter etter likhetens trygghet, og foretrekker det gjengse, middelverdien som barne-TV i NRK, bestemor og verdikomisjonen har bestemt. Uteliggere, fremmedlegemer, uorden gjør oss redde, mens det normale gir sjelefred og politisk fred!
Filosofen Jon Hellesnes sier:” Forestillinga om at det som er normalt er også er rett, pressar seg på med suggererande kraft”.
”Å stille diagnoser i psykiatrien er noe av det mest krevende et fag menneske kan gjøre. Det er å forenkle mennesket og blande fag, politikk og moral. Men jeg er også en stor beundrer av
psykiatrien, og synes det er modig å gå inn i den og prøve å gjøre godt for menneskene.
Den høyeste verdi for menneskene fremover kommer til å bli: Å få være seg selv.
Psykiatrien og den farmasøytiske industrien kan fort bli nyttige idioter i kapitalismens uniformeringsprosjekt. Klimaet nå er at den enkelte krever større rett til å være seg selv.
Kanskje den nye solidariteten vil være felles kamp for individuell frihet, mot klassifikasjon etter etnisitet, religion, seksualitet, nyttegrad eller kropp og sjel!”
Karsten.
Tvang og menneskerettigheter.
For noen år siden leste jeg noen artikler om ”Juklerødsaken”. Jeg må innrømme at på det tidspunktet hadde jeg verken kunnskap eller innsikt i hva tvangsinnleggelse eller hva tvangsbehandling var for noe. Det var så fjernt fra min hverdag som det kunne komme.
En del år senere blei jeg selv pårørende da en av mine nærmeste blei psykisk syk. Jeg prøvde ved den anledningen å sette meg inn i problematikken, men det var ikke lett.
Som pårørende har vi ett stort ansvar når en av våre kjære skal innlegges, og for meg var det å tvangsinnlegge en av mine nærmeste en veldig påkjenning.
Vi fylles av motstridende følelser, sorgfølelse, skam, skyld og maktesløshet. I en slik situasjon kan vi også kjenne en følelse av lettelse, som er skremmende på samme tid. Vi fratar et menneske retten til å bestemme over eget liv, selv om vi gjør dette av kjærlighet, hensyn og omsorg til pasienten er det et veldig vondt og vanskelig tema for oss pårørende.
I mai 2004 arrangerte LPP en konferanse i Oslo om frivillighet og tvang innen psykisk helsevern. Innleder for konferansen var professor Georg Høyer fra universitetet i Tromsø, og han la frem tall som viste at Norge skremmende nok er i verdenstoppen når det gjelder tvang innen psykiatrien.
Dette er noe jeg har undret meg over, men har ikke funnet noen god forklaring på det. Tvangsinnleggelse har også store geografiske variasjoner som ikke kan begrunnes ut ifra sykdomsbildet eller andre forhold.
I motsetning til mange andre hevder Georg Høyer at ” det finnes ingen vitenskapelig dokumentasjon på at tvang virker”. Det i seg selv er ganske oppsiktsvekkende i og med ett av kriteriene for tvang er
”at pasienten får sin utsikt til helbredelse eller vesentlig bedring i betydelig grad redusert uten innleggelse”.
Helsevernet innen psykiatrien er veldig forskjellig fra det somatiske når det gjelder tiltak mot den enkelte pasient, og forholdet mellom menneskerettigheter og psykisk helsevern er brakt på banen i de senere årene og kraftig debattert.
Vi vet at i noen tilfeller er tvang nødvendig og eneste utveg, men det er den overdrevne tvangsbruken i Norge i forhold til andre land, vi må være oppmerksomme på.
Mange tilfeller har ført til tragiske omstendigheter, som for eksempel ”Juklerødsaken” og den meget omtalte saken fra 2003 på Mysen hvor pasienten blei drept av politiet under tvangsinnleggelsen, foran pårørende og naboer.
Det er ikke tvil om at bruk av glattceller, vold og håndjern er ikke det en skal møte en pasient med, og ei heller batonger og tommelfingrer i øynene.
For meg synes det som om fordommene mot psykiatriske sykdommer ikke har vært godt nok drøftet innen utdannelsen i Politiet, og nå har noen av helseforetakene begynt å lage nettverk for å gi informasjon og møte politiet på andre arenaer. En har også sett behovet for informasjonsplikt og ikke bare taushetsplikt.
Bruk av håndjern er i flere Politidistrikt standard prosedyre i ovenfor pasienter som skal tvangsinnlegges. Dette vet vi føles, og er, svært krenkende for vedkommende og er en veldig overdrivelse når vi vet at det er uhyre få av de som tvangsinnlegges som kan regnes som farlige.
Den europeiske torturkomiteen har rettet sterk kritikk mot behandlingen, og påpeker at det er en uheldig stigmatisering av en gruppe som strider mot menneskerettighetsloven som blei vedtatt i 1999 og er overordnet norsk lov.
Når det gjelder tvang mot enkelte grupper må det stilles samme krav til rettssikkerhet for psykiatriske pasienter som andre grupper i samfunnet som blir utsatt for maktbruk fra myndighetenes side.
I en kronikk i Tidsskrift for norsk legeforening (nr 12, 2006 ) stilles det spørsmål om det finnes nok kunnskap om menneskerettighetene i de psykiatriske institusjonene, og om den enkelte ansatte får nok støtte og opplæring i å fastholde etiske prinsipper i tvangssituasjoner.
Sett i lys av kritikken som har framkommet mot Norge, kan det virke som om myndighetene ser mer mellom fingrene på maktbruk som er brukt i det godes hensikt.
Karsten.
En del år senere blei jeg selv pårørende da en av mine nærmeste blei psykisk syk. Jeg prøvde ved den anledningen å sette meg inn i problematikken, men det var ikke lett.
Som pårørende har vi ett stort ansvar når en av våre kjære skal innlegges, og for meg var det å tvangsinnlegge en av mine nærmeste en veldig påkjenning.
Vi fylles av motstridende følelser, sorgfølelse, skam, skyld og maktesløshet. I en slik situasjon kan vi også kjenne en følelse av lettelse, som er skremmende på samme tid. Vi fratar et menneske retten til å bestemme over eget liv, selv om vi gjør dette av kjærlighet, hensyn og omsorg til pasienten er det et veldig vondt og vanskelig tema for oss pårørende.
I mai 2004 arrangerte LPP en konferanse i Oslo om frivillighet og tvang innen psykisk helsevern. Innleder for konferansen var professor Georg Høyer fra universitetet i Tromsø, og han la frem tall som viste at Norge skremmende nok er i verdenstoppen når det gjelder tvang innen psykiatrien.
Dette er noe jeg har undret meg over, men har ikke funnet noen god forklaring på det. Tvangsinnleggelse har også store geografiske variasjoner som ikke kan begrunnes ut ifra sykdomsbildet eller andre forhold.
I motsetning til mange andre hevder Georg Høyer at ” det finnes ingen vitenskapelig dokumentasjon på at tvang virker”. Det i seg selv er ganske oppsiktsvekkende i og med ett av kriteriene for tvang er
”at pasienten får sin utsikt til helbredelse eller vesentlig bedring i betydelig grad redusert uten innleggelse”.
Helsevernet innen psykiatrien er veldig forskjellig fra det somatiske når det gjelder tiltak mot den enkelte pasient, og forholdet mellom menneskerettigheter og psykisk helsevern er brakt på banen i de senere årene og kraftig debattert.
Vi vet at i noen tilfeller er tvang nødvendig og eneste utveg, men det er den overdrevne tvangsbruken i Norge i forhold til andre land, vi må være oppmerksomme på.
Mange tilfeller har ført til tragiske omstendigheter, som for eksempel ”Juklerødsaken” og den meget omtalte saken fra 2003 på Mysen hvor pasienten blei drept av politiet under tvangsinnleggelsen, foran pårørende og naboer.
Det er ikke tvil om at bruk av glattceller, vold og håndjern er ikke det en skal møte en pasient med, og ei heller batonger og tommelfingrer i øynene.
For meg synes det som om fordommene mot psykiatriske sykdommer ikke har vært godt nok drøftet innen utdannelsen i Politiet, og nå har noen av helseforetakene begynt å lage nettverk for å gi informasjon og møte politiet på andre arenaer. En har også sett behovet for informasjonsplikt og ikke bare taushetsplikt.
Bruk av håndjern er i flere Politidistrikt standard prosedyre i ovenfor pasienter som skal tvangsinnlegges. Dette vet vi føles, og er, svært krenkende for vedkommende og er en veldig overdrivelse når vi vet at det er uhyre få av de som tvangsinnlegges som kan regnes som farlige.
Den europeiske torturkomiteen har rettet sterk kritikk mot behandlingen, og påpeker at det er en uheldig stigmatisering av en gruppe som strider mot menneskerettighetsloven som blei vedtatt i 1999 og er overordnet norsk lov.
Når det gjelder tvang mot enkelte grupper må det stilles samme krav til rettssikkerhet for psykiatriske pasienter som andre grupper i samfunnet som blir utsatt for maktbruk fra myndighetenes side.
I en kronikk i Tidsskrift for norsk legeforening (nr 12, 2006 ) stilles det spørsmål om det finnes nok kunnskap om menneskerettighetene i de psykiatriske institusjonene, og om den enkelte ansatte får nok støtte og opplæring i å fastholde etiske prinsipper i tvangssituasjoner.
Sett i lys av kritikken som har framkommet mot Norge, kan det virke som om myndighetene ser mer mellom fingrene på maktbruk som er brukt i det godes hensikt.
Karsten.
mandag 7. september 2009
Hva velger vi ??
Å prøve å forklare at det trenges en ny politikk i Norge er ikke lett. Selvfølgelig er tryggheten i det gamle, trauste og kjente en måte å forholde seg til fremtiden på som er vel kjent i konservative og dogmatiske kretser.Men det er å gå med ryggen inn i fremtiden.
Å skremme velgere inn i den politiske folden er ett velkjent triks, spesielt i USA, og de metodene har begynt å få sine avleggere her i Norge også.
Vi husker hva Erna sa om den Røde Fare!!
Når vi snakker om fremtiden er veivalgene vi står ovenfor mange og uoversiktlige.
Hva står stortingsvalget om den 14.
Det handler om å gi velferdsstaten en fremtid. Den er ikke kommet for å bli. Den angripes stadig fra Høyresiden med argumenter som hører fortiden til. Vi må velge mellom økende private ordninger og skattelette på den ene siden, og å betale inn til samfunnet sine tilbud og felles løsninger på den andre siden. Samfunnet sine løsninger er universelle, det vil si: Også for Jørgen Hattemaker som for Kong Salomo, uten at pengesekken er avgjørende. De private løsningene er vel utprøvd i mange land, og fungerer til en viss grad for en viss del av befolkningen, men bare meget godt for en liten del av befolkningen. Det er problemet!
For eksempel måtte kommunene etter loven gi av et ellers skrantende skolebudsjett til store foretak for at privatskoler skulle sikres lønnsom drift. Det er blitt begrenset av De Rødgrønne.
I Europa har multinasjonale selskap posisjonert seg for å få vann og energirettigheter på salg, på lik linje med renovasjon og andre kommunale tjenester. Dette er også begynt å komme til Norge.
Valget handler også om et menneskelig arbeidsliv.
Vi må unngå å si til ungdommen at i de nærmeste årene vil det bli vanskeligere å få fast ansettelse, de skal jobbe mer overtid, mer nattarbeid og lengre dager på grunn av at høyresiden vil forandre på normalarbeidsdagen. Det er disse trekkene ved arbeidslivet som gjør folk sjuke, har flere forskningsrapporter i inn og utland dokumentert. Vi fikk 8 timersdagen i 1919 og den har fungert utmerket i årene siden. Norge ett av landene med høyest produktivitet pr arbeidstime, og blant de landene som har høyest andel av befolkningen i jobb.
Når er høyresiden fornøyd?
Svaret fra høyresiden på et mer helseskadelig arbeidsliv er å redusere sykelønna.
Valget den 14 er om vi skal sette kursen mot et samfunn der vi tar vare på alle enten du er syk, gammel, rusavhengige, arbeidsledig eller asylsøker.
Valget er ikke om hvem som er kjekkest på TV og har de mest slående replikkene i debattene, men om du vil ha en trygg velferdsstat, internasjonal solidaritet, et menneskelig arbeidsliv og et felles ansvar for en felles fremtid.
Den dynamiske skattepolitikken til høyresiden har aldri fungert. Det som fungerer er å dele godene.
Karsten
Å skremme velgere inn i den politiske folden er ett velkjent triks, spesielt i USA, og de metodene har begynt å få sine avleggere her i Norge også.
Vi husker hva Erna sa om den Røde Fare!!
Når vi snakker om fremtiden er veivalgene vi står ovenfor mange og uoversiktlige.
Hva står stortingsvalget om den 14.
Det handler om å gi velferdsstaten en fremtid. Den er ikke kommet for å bli. Den angripes stadig fra Høyresiden med argumenter som hører fortiden til. Vi må velge mellom økende private ordninger og skattelette på den ene siden, og å betale inn til samfunnet sine tilbud og felles løsninger på den andre siden. Samfunnet sine løsninger er universelle, det vil si: Også for Jørgen Hattemaker som for Kong Salomo, uten at pengesekken er avgjørende. De private løsningene er vel utprøvd i mange land, og fungerer til en viss grad for en viss del av befolkningen, men bare meget godt for en liten del av befolkningen. Det er problemet!
For eksempel måtte kommunene etter loven gi av et ellers skrantende skolebudsjett til store foretak for at privatskoler skulle sikres lønnsom drift. Det er blitt begrenset av De Rødgrønne.
I Europa har multinasjonale selskap posisjonert seg for å få vann og energirettigheter på salg, på lik linje med renovasjon og andre kommunale tjenester. Dette er også begynt å komme til Norge.
Valget handler også om et menneskelig arbeidsliv.
Vi må unngå å si til ungdommen at i de nærmeste årene vil det bli vanskeligere å få fast ansettelse, de skal jobbe mer overtid, mer nattarbeid og lengre dager på grunn av at høyresiden vil forandre på normalarbeidsdagen. Det er disse trekkene ved arbeidslivet som gjør folk sjuke, har flere forskningsrapporter i inn og utland dokumentert. Vi fikk 8 timersdagen i 1919 og den har fungert utmerket i årene siden. Norge ett av landene med høyest produktivitet pr arbeidstime, og blant de landene som har høyest andel av befolkningen i jobb.
Når er høyresiden fornøyd?
Svaret fra høyresiden på et mer helseskadelig arbeidsliv er å redusere sykelønna.
Valget den 14 er om vi skal sette kursen mot et samfunn der vi tar vare på alle enten du er syk, gammel, rusavhengige, arbeidsledig eller asylsøker.
Valget er ikke om hvem som er kjekkest på TV og har de mest slående replikkene i debattene, men om du vil ha en trygg velferdsstat, internasjonal solidaritet, et menneskelig arbeidsliv og et felles ansvar for en felles fremtid.
Den dynamiske skattepolitikken til høyresiden har aldri fungert. Det som fungerer er å dele godene.
Karsten
Sykefravær i en ideologisk offensiv.
Det foregår en voldsom offensiv mot velferdsgodene og sykelønnsordningen fra arbeidsgiverne og politisk hold. De er et ankepunkt i nesten alle politiske debatter.
Sykefraværet øker hele tiden, vi er hjemme for vi gidder ikke å gå på jobb, vi syter og klager og ikke minst; Vi eier ikke arbeidsmoral!
La oss alltid huske på at eliten i vårt samfunn har privilegier som kun er forbeholdt en liten gruppe og de har ikke til hensikt å spre disse privilegiene til å gjelde alle i landet.
Det er en av hovedgrunnene for den krigen som foregår mot våre rettigheter.
For det første har sykefraværet ligget flatt i de siste 30 årene blant arbeiderne viser NHO sin egen statistikk frem til 2007. Sykefraværstallene har riktig
nok gått opp og ned, men det henger nært sammen med variasjonene i sysselsetting. Det er ingen som forteller om økningen er i forhold til hva.
Når en har høy sysselsetting, øker sykefraværet, og når ledigheten stiger, synker sykefraværet.
Dette er ett kjent fenomen.
I følge rikstrygdeverket er det kun 6 % av arbeidsstyrken som står for 80 % av sykefraværet her til lands. I disse seks prosentene finner du arbeidstakere med kronisk sykdom eller slitasjeskader etter mange års tungt arbeid, og arbeidstakere i jobber som stemmer dårlig med "alder, helse og øvrige forutsetninger" som det heter i Arbeidsmiljøloven.
Viss politikerne skal spare sykepenger er det denne gruppen de må gå løs på, og det er en av de svake gruppene i samfunnet så det er lett match!
Ser en tilbake på velferdsmeldingene som flere av partiene har kommet med de senere årene, konkluderer de med en arbeidsstokk med en mye høyere gjennomsnitts alder i de kommende år.
Dette, og arbeidet med IA (inkluderende arbeidsliv) vil bli en stor utfordring fremover.
Et IA vil tilbakeføre langtidssykemeldte, trygdede og de som har kjønn, alder eller opprinnelse som ekskluderende faktor. Dette arbeidet er veldig bra og positivt. Likeså vil regjeringen at vi skal jobbe til vi er 67 år.
Resultatet av dette vil uvergelig bli at vi må godta ett høyere sykefravær i fremtiden, men færre på uføretrygd og førtidspensjon.
Lege Ebba Wergeland i arbeidstilsynet påpeker at viss en tar alt dette i betraktning har vi for lavt sykefravær her i Norge.
Men et IA må også inneholde noe mer en bare et fokus på å redusere utgiftene til sykelønn.
Norge undertegnet i 1997 sammen med EØS landene og EU ”Luxembourg deklarasjonen om helsefremmende arbeidsplasser”. Der heter det at helsefremmende arbeidsplasser er den ”samla satsingen av arbeidsgiver, arbeidstaker og samfunnet, for å bedre helse og velvære for mennesker i arbeid.
Dette målet kan en nå ved en kombinasjon av å bedre arbeidsorganisasjon og arbeidsmiljøet, fremme arbeidstakernes aktive medvirkning og å oppmuntre til personlig utvikling”.
Dette er et godt utgangspunkt i debatten om IA, men det står i grell kontrast til de rapportene som strømmer inn fra arbeidslivet om overtallighet, fremmedgjøring og overfokusering på budsjetter, spesielt i statlige og kommunale bedrifter.
Et arbeidsliv som kun har som hovedoppgave å sørge for høyest mulig aksjeutbytte, er primitivt og lite samfunnsgagnlig og har lite til felles med kravene det selv stiller til sine ansatte.
Dette spørsmålet blir høyaktuelt når en leser i den siste Maktutredningen at bedriftenes uegennyttige grunner for å bedre menneskenes kår (filantropiske aktiviteter) har kommet fullstendig i baksetet. I stedet har engasjementet blitt til den kontakt med samfunnet som betegnes som mediestrategi og lobbyvirksomhet!
Svaret på et mer helseskadelig arbeidsliv fra myndighetene er ikke å redusere sykelønna, men å oppmuntre til personlig utvikling, aktiv medvirkning og å bedre arbeidsmiljøet.
Sykefraværet øker hele tiden, vi er hjemme for vi gidder ikke å gå på jobb, vi syter og klager og ikke minst; Vi eier ikke arbeidsmoral!
La oss alltid huske på at eliten i vårt samfunn har privilegier som kun er forbeholdt en liten gruppe og de har ikke til hensikt å spre disse privilegiene til å gjelde alle i landet.
Det er en av hovedgrunnene for den krigen som foregår mot våre rettigheter.
For det første har sykefraværet ligget flatt i de siste 30 årene blant arbeiderne viser NHO sin egen statistikk frem til 2007. Sykefraværstallene har riktig
nok gått opp og ned, men det henger nært sammen med variasjonene i sysselsetting. Det er ingen som forteller om økningen er i forhold til hva.
Når en har høy sysselsetting, øker sykefraværet, og når ledigheten stiger, synker sykefraværet.
Dette er ett kjent fenomen.
I følge rikstrygdeverket er det kun 6 % av arbeidsstyrken som står for 80 % av sykefraværet her til lands. I disse seks prosentene finner du arbeidstakere med kronisk sykdom eller slitasjeskader etter mange års tungt arbeid, og arbeidstakere i jobber som stemmer dårlig med "alder, helse og øvrige forutsetninger" som det heter i Arbeidsmiljøloven.
Viss politikerne skal spare sykepenger er det denne gruppen de må gå løs på, og det er en av de svake gruppene i samfunnet så det er lett match!
Ser en tilbake på velferdsmeldingene som flere av partiene har kommet med de senere årene, konkluderer de med en arbeidsstokk med en mye høyere gjennomsnitts alder i de kommende år.
Dette, og arbeidet med IA (inkluderende arbeidsliv) vil bli en stor utfordring fremover.
Et IA vil tilbakeføre langtidssykemeldte, trygdede og de som har kjønn, alder eller opprinnelse som ekskluderende faktor. Dette arbeidet er veldig bra og positivt. Likeså vil regjeringen at vi skal jobbe til vi er 67 år.
Resultatet av dette vil uvergelig bli at vi må godta ett høyere sykefravær i fremtiden, men færre på uføretrygd og førtidspensjon.
Lege Ebba Wergeland i arbeidstilsynet påpeker at viss en tar alt dette i betraktning har vi for lavt sykefravær her i Norge.
Men et IA må også inneholde noe mer en bare et fokus på å redusere utgiftene til sykelønn.
Norge undertegnet i 1997 sammen med EØS landene og EU ”Luxembourg deklarasjonen om helsefremmende arbeidsplasser”. Der heter det at helsefremmende arbeidsplasser er den ”samla satsingen av arbeidsgiver, arbeidstaker og samfunnet, for å bedre helse og velvære for mennesker i arbeid.
Dette målet kan en nå ved en kombinasjon av å bedre arbeidsorganisasjon og arbeidsmiljøet, fremme arbeidstakernes aktive medvirkning og å oppmuntre til personlig utvikling”.
Dette er et godt utgangspunkt i debatten om IA, men det står i grell kontrast til de rapportene som strømmer inn fra arbeidslivet om overtallighet, fremmedgjøring og overfokusering på budsjetter, spesielt i statlige og kommunale bedrifter.
Et arbeidsliv som kun har som hovedoppgave å sørge for høyest mulig aksjeutbytte, er primitivt og lite samfunnsgagnlig og har lite til felles med kravene det selv stiller til sine ansatte.
Dette spørsmålet blir høyaktuelt når en leser i den siste Maktutredningen at bedriftenes uegennyttige grunner for å bedre menneskenes kår (filantropiske aktiviteter) har kommet fullstendig i baksetet. I stedet har engasjementet blitt til den kontakt med samfunnet som betegnes som mediestrategi og lobbyvirksomhet!
Svaret på et mer helseskadelig arbeidsliv fra myndighetene er ikke å redusere sykelønna, men å oppmuntre til personlig utvikling, aktiv medvirkning og å bedre arbeidsmiljøet.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
